Italias forhistorie strekker seg tilbake til eldre steinalder. Hopper man så et stykke framover på tidslinjen, vil man se at området – etter flere hundre år med bystatskultur (ca. 800-272 f.Kr.), en lang periode under gresk innflytelse – utgjør den geografiske og politiske kjernen i det mektige Romerriket (272 f. Kr. - 476 e. Kr.).

Etter Romerrikets fall i år 476 var området under frankisk herredømme – inntil det tysk-romerske riket ble etablert i 962. Det viste seg imidlertid å være vanskelig å tvinge italienerne til lydighet – særlig fordi det senere Italia var delt i en rekke mer eller mindre selvstendige kongedømmer, hertugdømmer og republikker, som også rivaliserte innbyrdes. Blant de mektigste var kongedømmene Sardinia og Napoli (som i perioden 1816-1861 var alliert med Sicilia i kongedømmet «De to Sicilier»), storhertugdømmet Toscana og republikken Venezia – samt  Kirkestaten m/Vatikanet i Roma, som de fleste av de øvrige småstatene måtte forholde seg til, og som fremdeles er en selvstendig stat innenfor Romas bygrenser (Vatikanstaten)..

Rivaliseringen småstatene imellom var over lengre tid ødeleggende, og i 1556 ble så godt som  hele  området underlagt spansk overherredømme. I perioden 1556 – 1861 var Italia suksessivt underlagt spansk, østerriksk, fransk – og nok en gang østerriksk – styre.

Det moderne Italia oppsto i 1861, da de fleste av de mindre statsdannelsene ble samlet under et felles styre i et nyetablert monarki med Victor Emanuel 2. som konge. Venezia ble imidlertid ikke innlemmet før i 1866 – og Roma først i 1870. Den politiske situasjonen fortsatte å være turbulent, og det neste store skillet i italiensk politisk historie inntrådte i 1925, da fascistlederen Benito Mussolini satte det skjøre demokratiet til side og etablerte en ettpartistat. Dette styresettet vedvarte til og med 2. verdenskrig. Mussolini var Adolf Hitlers nærmeste allierte både før og under krigen.

Etter krigen ble Italia omgjort til republikk med demokratisk styresett, og landet har i etterkrigstiden hatt en betydelig økonomisk vekst, særlig i nord – der Milano på flere måter fungerer som landets økonomiske og finansielle sentrum. I sør, først og fremst på Sicilia, oppsto et nettverk av organisert kriminalitet – etter hvert kjent under fellesbetegnelsen mafiaen - som fikk mye makt. Mussolini gjorde det vanskelig for dette nettverket, og flere mafialedere emigrerte til USA, der de bygde opp nye nettverk. Etter 2. verdenskrig blomstret imidlertid mafiaen opp igjen på Sicilia, og de sentrale myndighetene har, med vekslende hell, forsøkt å sette en stopper for denne virksomheten.

Italia er i dag delt inn i 20 regioner, som igjen består av 95 provinser. Fem av regionene – deriblant øyene Sardinia og Sicilia – har en viss grad av indre selvstyre.